Synspunkt
Ny teknologi og optimismen rundt den
Vi tror teknologier vil ha mye større påvirkning, mye fortere enn det som det er grunn for å tro om man tar et mer edruelig blikk skriver Jan Emblemsvåg, administrerende direktør i Midsund Bruk.
13.01.2019
Helt siden Kondratieff, på oppdrag fra Stalin, kartla de største vestlige økonomiene og derved fikk påvist de store bølgene i verdensøkonomien, har man sett at teknologi er en viktig bidragsyter til økonomisk vekst. Det man også har sett er at disse syklusene er forholdsvis regulære – ca 50 år lange – men de lengre bølgene består ofte av kortere, underbølger også. Det som viser seg å være vanskelig er å forutse hvilke teknologier som genererer disse mindre bølgene. Grunnen er ikke bare at det er vanskelig å forutse i seg selv, men ofte har vi en tendens til å overvurdere en rekke faktorer og undervurdere en rekke andre. Setter man dette inn i en teknologisk sammenheng oppstår et fenomen som vi kan kalle ‘teknologioptimisme’ eller ‘teknologinaivitet’.
Dette fenomenet går kort og godt ut på at vi tror teknologier vil ha mye større påvirkning, mye fortere enn det som det er grunn for å tro om man tar et mer edruelig blikk. Vi har også en tendens til å ignorere de negative sidene ved en del ny teknologi. Det er veldig mange eksempler fra dette fra historien. Vi husker vel alle DDT og det papirfrie samfunnet?
Når det gjelder påvirkning og tid så er prosessen med å få en innovasjon til å bli noe mer enn bare en oppfinnelse for en engere krets viktig å kjenne. Denne prosessen heter diffusjon, og den tar tid. Internet, for eksempel, ble oppfunnet på 70-tallet men det gikk ca 25 år før det ble merkbart og ytterligere 10 – 20 år før det gav reelle endringer. Likevel, i hele denne perioden har produktivitetsveksten vært den laveste på over 100 år – ikke bare i Vesten men også globalt. Dette gjør at man stiller spørsmål ved hvor innovativ denne teknologien egentlig har vært (Sollow paradokset).
Teknologiene bak PC’en tok enda lengre før de ble kombinert til det som ble PC’en – ca 50 år til vi fikk de første, spede maskinene og ytterligere 40 år til de ble relativt raske på 90-tallet. Overgangen fra seilskip til motorskip tok 50 år, og slik kan vi fortsette…
I tillegg til tidsdimensjonen så var det slik i alle disse tilfellene at teknologiene ble oversolgt og det ble lovet mye mer enn hva som ble virkeligheten. Sikre tegn på teknologioptimisme. Spørsmålet nå er hvilke kan vi se i dag?
Vi strør rundt oss med flotte ord og begreper slik som Digitalisering, Grønn omstilling, Kunstig intelligens, Null-utslipp, Elektrifisering, Disruptive forretningsmodeller, Internet-of-Things, 3D printing, Big data og så videre. Alt dette er teknologier (noen harde og andre myke) som er fullstendig reelle. Det som mangler i den offentlige debatten er en forståelse av tiden det tar å få reelle merkbare effekter i industri og samfunn. Et annet problem er oversalg av hva disse teknologiene reelt sett vil kunne medføre. Det handler om både feil bruk av terminologi, feil implementering men også reell overdrivelse av hva teknologiene kan og ikke kan. Dette gjør at vi kaster bort mye tid og ressurser på teknologier som ikke har livets rett (også et historisk problem) i stedet for å jobbe i de retninger som kan best gi resultater på en sikrere måte.
Nå har jeg ikke plass til å gå inn i alle disse teknologiene, men la oss se på marin næring og hvilke konsekvenser dette kan få. Vi kan gjerne henge dette under Null-utslipp – et mål som er godt, men som må sees i et realistisk lys.
For det første, det finnes ingen teknologier uten utslipp – kun null utslipp lokalt. Batteripakker, for eksempel, er full av metaller og mineraler som er svært destruktive å utvinne for naturen. Det skjønner man lett når man vet at man driver kommersiell utvinning av gull der man henter ut 91.000 kg stein for så å ende opp med kun 30 gram gull. Sjeldnere metaller og mineraler gir selvsagt enda verre utslipp. Ofte følger det prosesser med syre-behandling, oppvarming, utskillelse, etc. Dette er alt annet enn rent. Skal vi ta seriøst ordtaket fra FN’s miljøkonferanse i Rio i 1992 – tenk globalt og handle lokalt – så er dette den rake motsetningen. Her eksporterer vi miljøproblemene vekk fra oss for at vi selv skal se best mulig ut. Dette er tenke lokalt, og handle globalt – noe man kunne sagt om merkantilismens mørke dager også. Derfor er det viktig å definere operasjonelt hva null utslipp betyr, noe som mangler i dag.
For det andre, siden ingen teknologier er utslippsfrie så må vi se på hvilke teknologier som gir best totaleffekt. Det vil si at man ikke bare ser på utslippene men også hva som faktisk fungerer under hvilke forhold når man legger hele verdikjeden til grunn. Da må man ikke gå inn i fellen der det perfekte blir det godes største fiende. Dette ser ut til å være situasjonen angående drivstoff til fremdriftsmaskineriet i dag i Norge.
Vi har LNG teknologi som med større produksjonsvolum kan sikkert konkurrere med marin dieseloljen (MGO), og den er ren bortsett fra at den slipper ut CO2 (ca 30% mindre enn MGO antatt at metangass utslippene løses). Likevel, blir det lagt opp til batteridrift og hydrogendrift som om dette kan løse alt. Batterier er gode i kombinasjon med MGO, mens spesielt med LNG pga nødvendig lastbalansering da turtallet på LNG motorer ikke bør kjøres fort opp og ned. Hydrogen kan fungere godt på klart definerte strekninger for hurtigbåter og enkelte andre båter, batteri kan fungere godt på korte strekninger, men det er kun LNG i dag som reelt sett kan utfordre MGO på større strekninger. Da må vi ikke komme i en situasjon der vi ikke utvikler LNG videre fordi vi har en innbitt tro på noe annet, og så ender det med at utlandet tar i bruk LNG på stor skala og vinner etter hvert frem mens vi i Norge blir nisjeleverandører. Som gassnasjon har dette også en åpenbar, positiv sekundæreffekt ift utnyttelsen av norsk gass.
For det tredje, det er skummelt for Norge å ha for mange særkrav til tonnasjen fordi industrien som skal levere slike særkrav utvikler både teknologi og derved et kostnadsnivå som ikke er gangbart i andre markeder. NORSOK standarden i olje- og gassindustrien er et godt eksempel på dette. Det er få selskap i Norge som kan konkurrere utenom NORSOK spesifikasjoner. Vi blir for dyre – ofte 20 – 30 prosent. Når den norske kontinentalsokkelen etter hvert mister sin verdi, hva da? For ikke å snakke om at det finnes politikere i dette landet som aktivt vil avvikle olje- og gassindustrien! Dette er teknologinaivitet i kombinasjon med fravær av elementær forståelse av teknologi- og industriutvikling. Industriutvikling tar tid, og de industriene vi ikke har i dag vil mest sannsynlig ikke bidra noe vesentlig til sysselsettingen og økonomien de neste 20 årene heller.
Nå er ikke dette en artikkel som avviser teknologiutvikling – tvert imot! Den forsøker bare å argumentere for at vi må bli mer edruelige, og ikke minst innse at enhver ny teknologi må fungere kostnadsmessig ellers vil den aldri bli noe annet enn en interessant oppfinnelse som fort glemmes og i verste fall bli noe særnorsk. Da må vi ikke la det perfekte bli det godes største fiende og legge opp til et løp som er urealistisk eller kostnadsdrivende.
Teknologiutvikling tar tid og det krever kapital fordi over 90 prosent av oppfinnelser og nye firmaer feiler. Derfor må vi tenke bredt, feile fort, lære fort, prøve ofte og ha klart for oss at vi må tilby kunden merverdi. Denne merverdien må være så vesentlig at kunden er villig til å betale så mye for den at den er verdt kostnadene med utviklingen. Alt annet er bare fine ord drevet av optimisme og ikke realiteter.
Dette fenomenet går kort og godt ut på at vi tror teknologier vil ha mye større påvirkning, mye fortere enn det som det er grunn for å tro om man tar et mer edruelig blikk. Vi har også en tendens til å ignorere de negative sidene ved en del ny teknologi. Det er veldig mange eksempler fra dette fra historien. Vi husker vel alle DDT og det papirfrie samfunnet?
Når det gjelder påvirkning og tid så er prosessen med å få en innovasjon til å bli noe mer enn bare en oppfinnelse for en engere krets viktig å kjenne. Denne prosessen heter diffusjon, og den tar tid. Internet, for eksempel, ble oppfunnet på 70-tallet men det gikk ca 25 år før det ble merkbart og ytterligere 10 – 20 år før det gav reelle endringer. Likevel, i hele denne perioden har produktivitetsveksten vært den laveste på over 100 år – ikke bare i Vesten men også globalt. Dette gjør at man stiller spørsmål ved hvor innovativ denne teknologien egentlig har vært (Sollow paradokset).
Teknologiene bak PC’en tok enda lengre før de ble kombinert til det som ble PC’en – ca 50 år til vi fikk de første, spede maskinene og ytterligere 40 år til de ble relativt raske på 90-tallet. Overgangen fra seilskip til motorskip tok 50 år, og slik kan vi fortsette…
I tillegg til tidsdimensjonen så var det slik i alle disse tilfellene at teknologiene ble oversolgt og det ble lovet mye mer enn hva som ble virkeligheten. Sikre tegn på teknologioptimisme. Spørsmålet nå er hvilke kan vi se i dag?
Vi strør rundt oss med flotte ord og begreper slik som Digitalisering, Grønn omstilling, Kunstig intelligens, Null-utslipp, Elektrifisering, Disruptive forretningsmodeller, Internet-of-Things, 3D printing, Big data og så videre. Alt dette er teknologier (noen harde og andre myke) som er fullstendig reelle. Det som mangler i den offentlige debatten er en forståelse av tiden det tar å få reelle merkbare effekter i industri og samfunn. Et annet problem er oversalg av hva disse teknologiene reelt sett vil kunne medføre. Det handler om både feil bruk av terminologi, feil implementering men også reell overdrivelse av hva teknologiene kan og ikke kan. Dette gjør at vi kaster bort mye tid og ressurser på teknologier som ikke har livets rett (også et historisk problem) i stedet for å jobbe i de retninger som kan best gi resultater på en sikrere måte.
Nå har jeg ikke plass til å gå inn i alle disse teknologiene, men la oss se på marin næring og hvilke konsekvenser dette kan få. Vi kan gjerne henge dette under Null-utslipp – et mål som er godt, men som må sees i et realistisk lys.
For det første, det finnes ingen teknologier uten utslipp – kun null utslipp lokalt. Batteripakker, for eksempel, er full av metaller og mineraler som er svært destruktive å utvinne for naturen. Det skjønner man lett når man vet at man driver kommersiell utvinning av gull der man henter ut 91.000 kg stein for så å ende opp med kun 30 gram gull. Sjeldnere metaller og mineraler gir selvsagt enda verre utslipp. Ofte følger det prosesser med syre-behandling, oppvarming, utskillelse, etc. Dette er alt annet enn rent. Skal vi ta seriøst ordtaket fra FN’s miljøkonferanse i Rio i 1992 – tenk globalt og handle lokalt – så er dette den rake motsetningen. Her eksporterer vi miljøproblemene vekk fra oss for at vi selv skal se best mulig ut. Dette er tenke lokalt, og handle globalt – noe man kunne sagt om merkantilismens mørke dager også. Derfor er det viktig å definere operasjonelt hva null utslipp betyr, noe som mangler i dag.
For det andre, siden ingen teknologier er utslippsfrie så må vi se på hvilke teknologier som gir best totaleffekt. Det vil si at man ikke bare ser på utslippene men også hva som faktisk fungerer under hvilke forhold når man legger hele verdikjeden til grunn. Da må man ikke gå inn i fellen der det perfekte blir det godes største fiende. Dette ser ut til å være situasjonen angående drivstoff til fremdriftsmaskineriet i dag i Norge.
Vi har LNG teknologi som med større produksjonsvolum kan sikkert konkurrere med marin dieseloljen (MGO), og den er ren bortsett fra at den slipper ut CO2 (ca 30% mindre enn MGO antatt at metangass utslippene løses). Likevel, blir det lagt opp til batteridrift og hydrogendrift som om dette kan løse alt. Batterier er gode i kombinasjon med MGO, mens spesielt med LNG pga nødvendig lastbalansering da turtallet på LNG motorer ikke bør kjøres fort opp og ned. Hydrogen kan fungere godt på klart definerte strekninger for hurtigbåter og enkelte andre båter, batteri kan fungere godt på korte strekninger, men det er kun LNG i dag som reelt sett kan utfordre MGO på større strekninger. Da må vi ikke komme i en situasjon der vi ikke utvikler LNG videre fordi vi har en innbitt tro på noe annet, og så ender det med at utlandet tar i bruk LNG på stor skala og vinner etter hvert frem mens vi i Norge blir nisjeleverandører. Som gassnasjon har dette også en åpenbar, positiv sekundæreffekt ift utnyttelsen av norsk gass.
For det tredje, det er skummelt for Norge å ha for mange særkrav til tonnasjen fordi industrien som skal levere slike særkrav utvikler både teknologi og derved et kostnadsnivå som ikke er gangbart i andre markeder. NORSOK standarden i olje- og gassindustrien er et godt eksempel på dette. Det er få selskap i Norge som kan konkurrere utenom NORSOK spesifikasjoner. Vi blir for dyre – ofte 20 – 30 prosent. Når den norske kontinentalsokkelen etter hvert mister sin verdi, hva da? For ikke å snakke om at det finnes politikere i dette landet som aktivt vil avvikle olje- og gassindustrien! Dette er teknologinaivitet i kombinasjon med fravær av elementær forståelse av teknologi- og industriutvikling. Industriutvikling tar tid, og de industriene vi ikke har i dag vil mest sannsynlig ikke bidra noe vesentlig til sysselsettingen og økonomien de neste 20 årene heller.
Nå er ikke dette en artikkel som avviser teknologiutvikling – tvert imot! Den forsøker bare å argumentere for at vi må bli mer edruelige, og ikke minst innse at enhver ny teknologi må fungere kostnadsmessig ellers vil den aldri bli noe annet enn en interessant oppfinnelse som fort glemmes og i verste fall bli noe særnorsk. Da må vi ikke la det perfekte bli det godes største fiende og legge opp til et løp som er urealistisk eller kostnadsdrivende.
Teknologiutvikling tar tid og det krever kapital fordi over 90 prosent av oppfinnelser og nye firmaer feiler. Derfor må vi tenke bredt, feile fort, lære fort, prøve ofte og ha klart for oss at vi må tilby kunden merverdi. Denne merverdien må være så vesentlig at kunden er villig til å betale så mye for den at den er verdt kostnadene med utviklingen. Alt annet er bare fine ord drevet av optimisme og ikke realiteter.
Publisert: 13.01.2019 21:00
Sist oppdatert: 11.02.2021 08:42