De konsekvensutredningene som er levert sammen med konsesjonssøknadene til hvert enkelt vindkraftverk, kan i beste fall sies å være mangelfulle. Sannheten er vel at bevilgende myndigheter ikke har stilt krav til disse, med det resultat at mange av konsekvensutredningene er enten så mangelfulle at de er nærmest å betrakte som ikke-eksisterende, eller at de bevisst har utelatt eller nedprioritert viktige og nødvendige deler av hva en konsekvensutredning skal inneholde.

I tillegg ser vi hvordan NVE og OED bagatelliserer samfunnsmessige skadevirknnger, skadevirkninger på mennesker og alvorlige naturødeleggelser i sitt jag etter å få bygget flest mulig vindkraftverk, og der OED er ankeinstansen for de vedtak som NVE vedtar etter instruks fra OED.

Haramsøya på Sunnmøre er et godt eksempel på både overkjøring av lokalbefolkningen, maktmisbruk fra myndighetene, hvordan utbygger får ta seg til rette stikk i mot folks rettsoppfatning, og sist, men ikke minst, hvordan mangelfull konsekvensutredning sammen med myndighetenes døve øre mot kritikk og varsko fra lokalbefolkningen, kan sette liv og eiendom i fare for mange tusen mennesker.

Fylkesvei nr 150, som går fra fastlandsforbindelsen på Haramsøya og videre mot Ulla og Skuløy/Flemsøy, og som på sikt også skal brukes av befolkningen på både Harøya og Fjørtofta for å kunne komme til sitt kommunesenter, går like under noen av vindturbinene.

Denne veien kan bli livsfarlig å bruke under gitte værforhold, værforhold som ofte oppstår vinterstid i disse områdene, grunnet iskast fra vingene til rotoren som driver selve turbinen.

Dette er det overhodet ikke tatt hensyn til. I «Risikovurdering for iskast fra vindturbiner» foretatt av Kjeller Vindteknikk på oppdrag av Haram Kraft (fra 2019 av Bredesen) er det fastslått at «mindre isbiter under forhold med sterk vind kan treffe Ullaveien».

Dette er en kraftig underdrivelse av virkeligheten foretatt av tilreisende mennesker uten lokalkunnskap og med underlag for sine beregninger hentet fra et helt annet sted. Dette ser ut til å være et bestillingsverk. Den samme rapporten tar ikke hensyn til den kraftige trafikkøkingen på denne veien når Nordøyveien blir ferdig, både av næringstrafikk fra bedriftene på Fjørtofta og Harøya, utrykningsbiler og av privatbiler og landbruk.

Den samme rapporten bruke som grunnlag for sine beregninger gjennomsnittstemperaturer gjort på Ona, ei øy som i Wikipedia er definert som et skjær og som ligger ute i havgapet, og som har sitt høyeste punkt på under 20 meter (Ona fyr står på nest høyeste punkt på øya, 14,7 meter over havet).

Turbinbladene på Haramsøya vil befinne seg på et høyeste punkt på 480 meter, og når dette er i et område der det lett vil danne seg is på turbinbladene, sier erfaringene fra andre vindkraftverk at dette vil bli et stort problem.

I NVEs veileder for iskast fra 2018 (Olsen 2018) heter det at i de tilfeller med høydeforskjell mellom turbiner og terrenget rundt, bør høydeforskjellen legges til turbinens tårnhøyde i formelen for beregning av iskast. Dette er ignorert fullstendig i dette tilfellet.

Det er tidligere observert iskast på 700 meter fra vindturbiner. I perioder med forhold for ising av turbinbladene vil det kunne være livsfarlig å benytte Ullaveien. Det betyr at veien ville måtte kunne stenges for trafikk i lange perioder. Det gjelder både utrykningsbiler og annen trafikk.

NVE toer sin hender der de skriver i sin nå forkastede rammeplan for vindkraft at «NVE mener det ikke er relevant å vektlegge virkninger for trafikk og infrastruktur i konsesjonsspørsmålet om vindkraftsaker» og «NVE mener det ikke er relevant å vektlegge mulighetene for skadehendelser» (Lundbakken 2019 side 89).

Det store spørsmålet blir da: Hva skal en konsekvensutredning være godt for?

Vi kan slå fast at for Haramsøya har NVE fra før av ikke tatt hensyn til verken lysforurensning, lydforurensning, forurensning av drikkevann, eller fuglelivet på øya, med turbinene plassert i grensen av fuglefredningsområder. De tar heller ikke hensyn til den store spredningen av mikroplast og Bisfenol-A i naturen. Nå er det også kommet frem at de heller ikke tar hensyn til liv og sikkerhet for Nordøyanes befolkning i tildeling av denne vindkraftkonsesjonen.

Nå er det på høy tid at Ålesund Kommune tar tak i dette problemet sammen med fylkets veimyndigheter. Svært mye med dette vindkrafteverket er fra første dag av så befengt med feil og mangler, at all anstendighet tilsier at det burde vært stanset av våre myndigheter.

Etter at Nordøyane og Haram kommune nå er blitt en del av Ålesund kommune, må slagkraften og gjennomføringskraften til denne kommunen være blitt så pass stor, at de kan vise at de makter å ta vare på sine innbyggere på en slik måte at det kan være trygt å bo der folk har bodd i lange tider.