Kvotesystemet som ligger til grunn for denne utviklingen har fungert godt, men i en næring preget av omstilling og endring er det åpenbart et potensial for forbedringer og forenklinger i kvotesystemet. Fiskebåt var derfor i utgangspunktet positive da regjeringen skulle presentere stortingsmeldingen om et nytt kvotesystem (Kvotemeldingen) for økt verdiskaping i fiskerinæringen, med hovedvekt på forenkling, økt effektivitet og økt lønnsomhet. Dette til tross for at effektiviseringen kunne bli ledsaget av et krav om økt beskatning av ekstraordinær fortjeneste i fiskeriene.
Kvotemeldingen gir imidlertid ikke næringsaktørene de forenklinger eller forbedringer som var varslet, heller tvert i mot. I tillegg etterlater kvotemeldingen flere spørsmål enn den gir svar. Nærings- og fiskeridepartementet kunne brukt lovendringsforslagene som er sendt på høring i ettertid til å fjerne uklarheter i stortingsmeldingen, og til å skape økt forutsigbarhet for aktørene. Den muligheten benytter ikke departementet. I stedet introduserer lovforslaget større politisk usikkerhet som vil gi seg utslag i økte kostnader, svekket lønnsomhet og reduserte investeringer.
Uklarhetene knyttet til blant annet hjemmels- og fartøylengde, samfiske, statlige ekstrakvoter, kvotefordeling og sammenslåing av fartøygrupper kommenteres ikke i denne omgang.
Forslaget om en statlig kvotebeholdning, der staten blir både kvoteeier og forvalter, er i strid med det grunnleggende prinsippet om at fiskeressursene skal tildeles aktive fiskere. Fiskekvoter skal nasjonaliseres og byråkratiseres. Ressurser skal flyttes fra kysten til Oslo, med svekkede investeringer i kystnorge som resultat. Dette vil gå utover fornyingsevnen til fiskeflåten, og det vil ramme utvikling av ny næringsvirksomhet i kystdistriktene. Det er det siste Norge trenger i en situasjon der det er et sterkt ønske om å skape ny næringsvirksomhet og verdiskaping med utgangspunkt i havet.
Regjeringens forslag er stikk i strid med varslet politikk, og vil møte massiv motstand i langs kysten og i fiskerinæringen. Statens eierskap til fiskeressursene ble diskutert i forbindelse med etableringen av Havressursloven. Under utarbeidelsen av loven konkluderte man med at det ville være problematisk i forhold til fiskernes rettigheter å definere fiskeressursene som statens eiendom, og valgte en annen formulering om ”at ressursene tilhører fellesskapet”. Nå tas et nytt skritt for å sikre statens posisjon på bekostning av fiskerne og kystnorge.
Det foreslås at departementet skal kunne tildele nye fisketillatelser «etter en vurdering ut fra deltakerlovens formål.» Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende Deltakerlov § 16, men likefullt uheldig. Siden bestemmelsen kom inn i deltakerloven har de fleste grupper vært gjennom en betydelig strukturering, hvor næringen har tatt kostnadene med å ta ut kapasitet. Premissene for de vide fullmakter som lovgiver gav i 1999 er derfor vesentlig endret. Det bør oppstilles sterke begrensninger på adgangen til nytildeling av fisketillatelser. Etter vår mening bør det kun være adgang til nytildeling dersom fiskeflåten ikke har tilstrekkelig kapasitet til å fiske Norges kvoter.
Regjeringen ser det annerledes. Til alt overmål skal fisketillatelser (kvotefaktorer) kunne utstedes og plasseres rett i statens kvotebeholdning. Videre skal det overlates til departementet å bestemme fiskernes andel av tilgjengelige ressurser. Departementet får med dette en skremmende vid fullmakt.
Departementet foreslår å opprette en ny fiskeritillatelse til erstatning for dagens konsesjoner og deltakeradgang. Forslaget er i utgangspunktet fornuftig, men får liten verdi når man ser nærmere på forslaget til lovendringer. Her foreslås det at kvotefaktorene løsrives fra tillatelsen, og departementet skal få hjemmel til å innføre en tidsbegrensning på alle kvotefaktorer, også grunnkvotefaktorer som i dag er tidsuavgrensede. Dette overlates til departementet, og loven stiller ingen vilkår for å innføre en slik tidsbegrensing. Departementet fremholder at bestemmelsen er ment å gi hjemmel for den foreslåtte konverteringsordningen. Dette kan imidlertid oppnås uten endringer i deltakerloven.
Det var en avgjørende premiss Høyesterettsdomen mot Volstad-rederiet i 2013. Dommen konkluderer med at strukturkvotene etter tidsbegrensningen skulle falle tilbake til de enkelte fartøygruppene. Fiskerne hadde en beskyttet rettighet. Dette ønsker departementet å endre på ettersom utgangspunktet heretter skal være at tilbakefall går inn i den statlige kvotebeholdningen, med mindre det fastsettes en «særskilt beslutning» om at de skal tilbake til gruppene. Dette må også ses i sammenheng med forslaget til ny § 17 i deltakerloven om den statlige kvotebeholdningen. Det fremgår at beholdningen skal bestå av kvotefaktorer. På den måten rigges systemet for at staten skal få en økende andel når strukturkvotene utløper også om tilbakefallet skjer til fartøygruppene (kvotefaktorene).
Det er for så vidt korrekt at fremtidige regjeringer kan vedta andre regler for tilbakefall, men for å følge opp uttalelsene i både regjeringsplattformen og kvotemeldingen ville det vært naturlig å lovfeste at strukturkvotene skal falle tilbake til fartøygruppene etter utløp av tidsperioden. Dette ville også vært den naturlige konsekvens av Volstad-dommen og forutsetningene i de siste tiårs strukturpolitikk.
Næringen møtes med stadig sterkere krav til å utøve fangstingen på en miljømessig effektiv måte som skaper størst mulig verdi av fisken. Dette er reelt sett fiskernes moderne samfunnskontrakt. Disse målsetningene kan kun nås gjennom investeringer i ny teknologi og flåtefornyelse. Når man ser den positive utviklingen i næringen og langs kysten siden strukturpolitikken ble etablert, ville det være naturlig å diskutere om det er på tide å gi aktørene et bedre rettsvern for retten til å høste fiskeressursene. Ikke motsatt. Forutsigbare rammevilkår kan ikke vært tillagt vekt i regjeringens forslag.
Det er et mysterium for oss hvordan et utvalgsarbeid som skulle lede til økt forutsigbarhet, økt effektivitet, økt fleksibilitet og økt lønnsomhet kan ende opp slik det er gjort i kvotemeldingen og tilhørende lovendringsforslag. Vi setter nå vår lit til at regjeringen og stortinget ser de uheldige konsekvensene. Kvotemeldingen markerer et veiskille i norsk fiskeripolitikk. Det føles uvirkelig å stille spørsmålet. Skal fiskerinæringen fortsatt være en dynamo som skaper utvikling, verdiskapning og arbeidsplasser, eller skal kostnadene økes og en stadig større del av verdiskapningen sentraliseres, med staten som største kvoteeier?
Audun Maråk, adm. dir. Fiskebåt