Svikter velferdsstaten som har gjort dem rike, og overlater regningen til vanlige folk

Det er lett å bli rik i Norge, men millionærene og milliardærene som rømmer landet, undergraver den norske velferdsstaten. Det taper absolutt alle på – også Norges rikeste.

Stadig flere bekymrer seg for rentehevinger, skyhøye strøm- og matvarepriser og reallønnsnedgang. Flere enn på lenge sliter med å få endene til å møtes.

Samtidig rømmer stadig flere millionærer landet for å slippe å betale sin del av regningen. Formuer som er muliggjort av den samme samfunnsmodellen som skatteflyktningene ikke vil bidra til å opprettholde.

Skattesystemet er tett koblet til den demokratiske styringen av et land. For å opprettholde de fellesgodene og det sikkerhetsnettet alle nyter godt av i Norge, er skatteinnkreving helt avgjørende. Selskaper og eiere som utnytter felles ressurser, som petroleum, vann- og vindkraft og rene fjorder til lakseoppdrett, må i tillegg skatte av den økonomiske fordelen dette gir dem. Dette er viktige rettferdighets- og fordelingsprinsipper.

Vanlige folk betaler en høyere pris enn Norges rikeste
Hva skiller Norge fra de aller fleste land i verden? Jo, små forskjeller mellom folk. Høy tillit i befolkningen. En velferdsstat som sikrer innbyggernes rettigheter etter behov. Og myndigheter med handlingsrom til å hjelpe bedriftene gjennom kriser som koronapandemien, for å sikre norsk økonomi og arbeidsplasser på sikt.

Små forskjeller er selve bærebjelken i velferdsstaten vår: Man får hjelp etter behov og yter etter evne. Samtidig øker den økonomiske ulikheten, blant annet grunnet den forrige regjeringens kutt i formueskatten, viser Statistisk sentralbyrås forskning på ulikhet.

De voldsomme prisøkningene vi opplever i disse dager, har gjort det enda tydeligere hvor skjevt rikdommen i Norge faktisk er fordelt. Mens stadig flere nordmenn bekymrer seg for økte utgifter, hevder skatteflyktningene med millionformuer at det er for dyrt å bli boende.

De tar feil.

Ifølge en sammenlikning gjort av OECD ligger samlet skatt på formue i Norge langt under gjennomsnittet i andre land.

Men selvfølgelig finnes det skatteparadis, som for eksempel Sveits. Det er bare rom for noen få skatteparadis, som kan klare seg med lave skattesatser ved å lokke til seg mange milliardærer fra andre land. Norske millionærer og milliardærer rømmer ikke til hvilket som helst annet land, de rømmer til Sveits.

Ikke et særnorsk fenomen
For dette er ikke et særnorsk fenomen. Nesten alle land i verden har det samme problemet: De rikeste betaler en lavere skattesats enn vanlige folk. I Norge er det på grunn av den såkalte «fritaksmetoden». Mens en lønnsmottaker betaler inntil 50 prosent skatt på lønnen de får utbetalt, betaler kapitaleiere skatt i to trinn. Første trinn, som må betales, er 22 prosent av overskuddet i selskapet deres. Trinn to er imidlertid 38 prosent skatt på utbytte når (om noen gang) dette tas ut av selskapet og overføres til en privat konto.

Mens folk flest betaler full skatt av inntektene sine med en gang, får Norges rikeste altså bestemme hvor mye, og når, de vil betale skatt. Fordi mange aldri setter pengene over på en privat konto, men heller finansierer forbruket sitt via et holdingselskap – utsettes skatten i trinn to i det uendelige.

Paradoksalt nok var forøvrig formueskatten høyere i Norge i 2013 enn den er i dag, og bunnfradraget er siden den gang doblet.

Det er ikke vanskelig å bli rik i Norge
Et mer rettferdig skattesystem vil føre til at en større del av velferdsstatens utgifter legges over på dem med store formuer. Alternativet er at den jevne arbeidstaker må skatte mer enn i dag. De samme arbeidstakerne som allerede betaler en langt større andel av sine inntekter i skatt enn de aller rikeste i Norge gjør.

Milliardærene og kapitaleierne hadde ikke kunnet bygge sine enorme formuer uten dyktige arbeidstakere. Et av norske bedrifters viktigste konkurransefortrinn er nettopp at norske arbeidstakere er høyt utdannede og kompetente. Det bidrar til innovative løsninger og effektiv produksjon. Det gjør det igjen mulig for norske bedrifter å hevde seg på verdensmarkedet – og å tjene store penger.

Like muligheter for skole og utdanning, gode og tilpassede helse- og velferdstjenester og et sterkt sosialt og økonomisk sikkerhetsnett, er selve fundamentet i velferdsstaten. Det sikrer også høykompetente og omstillingsdyktige arbeidstakere. Derfor mener vi at Norge både kan, og bør, sikre at de rikeste betaler mer skatt enn i dag.

Samtidig er det viktig å minne om hvorfor og hvilke fordeler et rettferdig skattesystem gir oss som samfunn. At skatteflyktningene «skattes ut av landet» er ikke bare en overdrivelse, det stemmer helt enkelt ikke.

Flere nordmenn enn på mange tiår er nå alvorlig bekymret for sin egen privatøkonomi. I andre land er situasjonen enda verre. Samtidig trenger Norge nye inntekter for å finansiere velferdsstaten etter hvert som inntektene fra olja reduseres. Skattefordeling basert på inntekt sikrer at de med sterkest rygg bidrar mest til dette helt nødvendige spleiselaget.

Å bidra etter evne er et av velferdsstatens aller viktigste prinsipper. Unntaket er i dag Norges aller rikeste. At mange av dem velger å flytte fra den samme velferdsstaten som har gjort dem rike, i protest mot å bidra litt mer, er dypt usolidarisk.

Det er ikke vanskelig å bli rik i Norge, snarere tvert imot, har blant andre samfunnsøkonomen Kalle Moene vist. Det kan de som har bygget store formuer, takke den norske velferdsstaten for.

Av Peggy Hessen Følsvik, LO-leder