Tafjord tror paa toeffere tider
DÅRLIG AVTALE: Avtaleverket knyttet til kraftkablene ut av landet bidrar til å drive kraftprisene opp i Norge, skriver Jan Emblemsvåg. Illustrasjonsfoto: Tafjord Kraft
Synspunkt

Kabler, energipolitikk og realisme

Norsk energipolitikk de siste 15 årene henger ikke sammen, og den er tiltagende urealistisk, skriver Jan Emblemsvåg i dette innlegget.

07.01.2022

Debatten om kablene ut av landet er symptomatisk – vi diskuterer konsekvensene av feilslått energipolitikk og ikke årsakene og tiltak. Det ene radikale forslaget etter det andre blir lansert, mens kraftbransjen ikke ser ut til å ha forstått alvoret – for dem gir dette god inntjening.

Den feilslåtte energipolitikken kan gi alvorlige problemer som er vanskelig å se rekkevidden av. Kostnadene vil bli store for samfunnet og potensielt ødeleggende for en rekke industrier.

Ser vi på det åpenbare først, kablene, så er problemet med kablene er at hele 70% av kabelkapasiteten styres av rene prisdifferanser. Med en totaleffekt på 8500 MW trengs det nesten 6000 MW til enhver tid med overskuddseffekt for at det ikke skal gi prisdrivende effekt i Norge.

Det tilsvarer en årsproduksjon på over 52 TWh – i praksis over 60 TWh pga timesvariasjonene. I toppåret 2020 hadde Norge 20 TWh overskudd.

Det sier seg selv at kablene er prisdrivende for Norge over tid. Siden 2000 har elektrisitetsprisene i Norge steget med ca 30% mer enn inflasjonen, og det utgjør ca 20 mrd kroner i året.

Vi må heller ikke glemme at vi importerer ofte. I 2019 gikk vi akkurat i balanse på årsbasis hvilket betyr at vi har store timesvariasjoner med import og eksport. Kablene gir derfor også lavere priser i deler av året, og ikke minst gir de leveringssikkerhet, og NordPool er kanskje verdens mest effektive elektrisitetsmarked som gir gode priser og god ressursallokering.

Markedsmekanismene er derfor ikke problemet.

Problemet ligger i avtaleverket (70% regelen), manglende investeringer i pålitelige energikilder og til en viss grad manglende nettutbygging. Styringssignalene til statsadministrasjonen og statsbedriftene kan også virke merkelig.

I god norsk tradisjon er vi mer katolske enn paven når det gjelder fortolking av EU avtaler. Det ligger i avtaleverket klausuler som sier at prisdifferansereglene kan avvikes dersom situasjonen er kritisk. Sverige har allerede brukt denne klausulen. Problemet i Norge er at det er en villet politikk fra AP, Høyre m.fl. basert på ideen om at elektrisiteten i Norge er for billig og derved er prisøkninger positivt.

Ingen av de har forstått risikoen for en energikrise og heller ikke kostnadene.

De samme politikerne vil samtidig bruke Norges vannkraft som batteri til Europa selv om vårt overskudd i toppåret 2020 utgjorde bare 0,6% av EU sitt behov, de vil bygge batterifabrikker, starte opp store datasentre, elektrifisere sokkelen, elektrifisere samfunnet og ikke minst etablere en hydrogen-basert økonomi.

Slike dagdrømmer er direkte farlig for landet. For hvert tonn grønt hydrogen produsert trengs omtrent 52 MWh. Den norske produksjonen av hydrogen i dag er omtrent 225.000 tonn, og erstatte den med grønt hydrogen vil kreve intet mindre enn 11,7 TWh til høye kostnader. Da har vi bare erstattet dagens grå hydrogen med grønn. Skal vi erstatte olje- og gassindustrien blir tallene latterlig store.

Enkelte tror at vindkraft skal gjøre susen. I desember eksportere kraftbransjen hele årsproduksjonen til Haramsøya vindkraftanlegg på 16 timer! I toppåret 2020 var timesproduksjonens for all vindkraft nede i 8,3 MWh fra en samlet effekt på 3977 MW fordelt på 1164 vindturbiner! Man kan ikke drive industriell produksjon med slik energitilførsel! Derfor vil minst 2/3 av disse 11,7 TWh måtte komme fra vannkraft eller sannsynligvis import.

Denne enkle diskusjonen viser at norsk energipolitikk de siste 15 årene ikke henger sammen, og den er tiltagende urealistisk. Kostnadene vil bli store for samfunnet og potensielt ødeleggende for en rekke industrier.

Dessverre er det ikke mulig å løse problemer i full fart som man har brukt 15 år på å lage.

Det viktigste vi kan gjøre på kort sikt er å stoppe de verste luftslottene, og håndtere avtaleverket med kablene langt bedre.

De 15 årene som er tapt får vi ikke igjen, men vi trenger ikke kaste bort 15 år til og attpåtil sitte igjen med en stor regning, avviklede industrier og tapte pensjoner.

Publisert: 07.01.2022 13:00

Sist oppdatert: 07.01.2022 13:59

Mer om
Annonsørinnhold