Staten som ble for grådig

Martin Bech Holte har høstet mye ros og kritikk for sin bok «Landet som ble for rikt». Min bakgrunn fra industrien med produktivitetsarbeid gjør det forstemmende å se nivået på debatten. Bech Holte er for snill. De problemene han beskriver er dyptgående, og de eksisterte i lang tid før de ble synlige i makrotall.

Hovedproblemet i Norge er at når gamle industrier har tapt terreng så har ikke nye kommet til i stor nok grad mens offentlig sektor og olje- og gassindustrien har vokst. Olje- og gassindustrien har drevet lønningene direkte oppover, mens kommune og stat har indirekte økt etterspørselen etter folk eller de har tillatt at folk har havnet på ulike offentlig stønader og ikke i arbeid.

Marginpresset førte til at store deler av maritim industri endte som leverandørindustri til olje- og gassindustrien, som betalte best. Fra 2003 til årsskiftet 2014/-15 hadde denne industrien omtrent kontinuerlig vekst, men vikarbyrådirektivet i 2008 ble et strukturelt problem. 

Det medførte at utenlandske arbeidere fikk samme lønn som norske, og kostnadene økte vesentlig nesten over natten. Dette fikk dramatisk kostnadseffekt for den maritime industrien siden den er prosjektbasert, man mangler arbeidskraft lokalt i Norge og man er i direkte konkurranse med utlandet.

Innen maritim industri medførte dette et reelt tap av konkurransekraft fordi mens vi betalte over 300 kr/timen, betalte våre konkurrenter i utlandet 100 kr/timen. På et prosjekt med 300,000 timer gir dette en kostnadsforskjell på 60 millioner kroner – mer enn nok til å vesentlig forskyve konkurransebildet.

Responsen på vikarbyrådirektivet ble utflytting av arbeid til de utenlandske verftene der vi bygde skrogene. Tilgangen på arbeidskraft innen prosjektbasert industrier i Norge har deretter gradvis forverret seg ved ytterligere innstramminger vedrørende bruk av innleiepersonell. En gradvis svakere krone gjorde det også gradvis mindre gunstig for utlendinger å komme til Norge for å arbeide – en situasjon som ble merkbart verre etter krisen i 2015. I 2019 var det så vidt vi klarte å skaffe folk fordi timeratene vi kunne tilby var lave ift utlandet.

Nå er situasjonen noe forbedret pga. høy etterspørsel av prosjekter, men ‘skrogene’, vi en gang kallet de halvfabrikatene vi tauet hjem fra Øst-Europa, er nå nesten ferdige skip. Problemet er at når man flytter arbeid ut, forsvinner etterveksten internt av folk og på sikt mister man muligheten til å konkurrere fordi den totale mengden arbeid blir mindre og mindre.

Situasjonen for ingeniørfagene er ikke så ulik. Mange bedrifter i dag sliter med rekruttering inn til Norge (spesielt senior ingeniører), mens de samtidig flytter enklere engineering ut av Norge for å konkurrere.

Problemet er at landets største industrier er prosjektbaserte industrier der BNP tall ikke fanger opp produktivitet riktig. BNP gir mening der man har repetitive arbeidsoppgaver med læringseffekter og skala fordeler etc. En økning i BNP betyr at man har levert noe med mindre ressursbruk og skapt mer verdier.

Kontrakten og forhandlinger om den styrer prosjektbasert industri og direkte påvirker inntekter og kostnader. En økning i BNP fra et prosjektbasert perspektiv betyr bare at mer faktorer har blitt brukt – altså det motsatte av produktivitetsforbedring i produksjonsteknisk forstand. Skal man si noe om produktivitet, så er det prosjektene man taper som er interessante. De tallene har ingen på makronivå. Dette forklarer hvorfor mange tror at alt er såre vel i kongeriket – de vet ikke hva som er tapt.

Dessverre, uten reell produktivitetsforbedring vil man ikke kunne konkurrere internasjonalt, fremstå attraktivt i arbeidsmarkedet verken globalt og lokalt (de flinke forsvinner) som på sikt betyr at verken stat eller fremtidige forpliktelser vil kunne opprettholdes.

Norge har en grådig stat som driver en ekspansiv olje- og gasspolitikk, ekspanderer offentlig sektor mens den samtidig øker skatter, avgifter og bygger egen rikdom. 

På toppen innføres reguleringer, f. eks. vikarbyrådirektivet, som øker kostnadene og svekker konkurransekraft mot andre land som ikke har denne type reguleringer. 

Til slutt har staten kronet verket med å fordrive ‘alle’ med fri kapital slik at selve såfrøene også kveles – enten ved ikke å få kapital til entreprenørskap eller å beskatte de som lykkes for hardt.

Manglende dannelse av ny industri og manglende ettervekst av eksisterende industri er resultatet mens staten kamuflerer konsekvensene. Det vil på sikt bety at den marginale avkastningen av samfunnsinvesteringer er negativ. Da vet man fra historien at man ikke lenger kan opprettholde de komplekse strukturene i samfunnet og de kollapser. Manglende produktivitetsforbedringer vil derfor etter hvert true selve velferdsstaten.

Der er selvsagt forhold i Bech Holte sin bok som kan forbedres, men å betvile dens overordnede beskjed er direkte useriøst hvis man kjenner til situasjonen for mange industribedrifter i Norge.