Klimapolitisk virvar

Resultatet er at fiskeflåten har fire ulike CO2-avgifter å forholde seg til, og ingen vet hvor det ender.

En av de klimapolitiske virkemidlene som har ligget fast noen år, er opptrappingsplanen for CO2-avgifter, som ble foreslått av Erna Solberg (H) og hennes miljøvernminister Sveinung Rotevatn (V) i klimaplanen 2021-2030, lagt frem januar 2021.

Avgiften skulle økes til 2000 kroner per tonn CO2 i 2030, og Stortinget er nå enige om å trappe avgiften til 3400 kroner i 2035 i dagens kroneverdi.

Ved at alle aktører står overfor samme avgift og en forutsigbar økning, skal dette utløse grønne teknologiske valg og investeringer:

«Føreseielege rammevilkår er til dømes viktige for at ei verksemd skal kunne gjere store investeringar i klimavenlege teknologiar og løysingar. Det skal løne seg å velje grønt. Difor vil vi auke avgiftene på ikkje-kvotepliktige utslepp av klimagassar gradvis til 2 000 kroner per tonn i 2030.» Klimameldingen 2021-2030.

Forskjellig effekt
Svakheten med en lik avgift for alle er imidlertid at ikke alle har samme teknologiske valgmuligheter eller samme mulighet til å velte kostnadene over på andre. Klimaeffekten av en gitt avgift kan være god i en sektor og svært lav i en annen.

Det siste gjelder i fiskeflåten, og næringens talspersoner har vært flinke til å få dette frem. Resultatet er imidlertid blitt et virvar av avgifter. Flåten vil i 2026 stå overfor fire CO2-avgifter:

• 4,42 kroner per liter, hvis du skal fiske i nære farvann (innenfor 200 Nm). Dette er den generelle avgiften, som skal stige til syv-åtte kroner i 2030 og knappe12 kroner i 2035
• 1,11 kroner per liter, hvis du fisker i fjerne farvann. Denne avgiften ble innført i 2025 og skulle trappes gradvis opp til samme nivå som i nære farvann frem til 2028. Første opptrapping skulle skjedd i 2026 til 2,21 kr/l, men ble isteden en svak økning på 18 øre literen.
• 2,76 kroner per liter, hvis du skal fiske i både nære og fjerne farvann (på samme fylling?). Den avgiften er en nyvinning, og kom etter at byråkratiet har sett at en stor avgiftsforskjell mellom nære og fjerne farvann kan føre til uheldige tilpasninger under fisket. En forskjell som ville blitt borte, hvis man hadde holdt seg til planen.
• Null kroner per liter, hvis du bunkrer i Norge og reiser direkte til utenlandsk havn under regelverket for utenriks fart.
• Uklart. Det er ikke sagt noe mer om hvordan avgiftene for fjerne farvann eller avgiften for fjerne og nære farvann skal utvikle seg, eller hva som skal til for at nullavgiften forsvinner.

Det var retten til å bunkre i «utenriks fart» som ble reddet på oppløpssiden ved å få inn denne formuleringen i forhandlingsresultatet mellom de fem partiene:

«Stortinget ber regjeringen sikre at fiskeflåtens adgang til å bunkre som skip i utenriksfart videreføres, i første omgang inntil regjeringens varslede gjennomgang av klimatiltakene overfor fiskeflåten er gjennomført.»

Det er to ting å si om det.

For det første er det absurd med et avgiftssystem som stimulerer flåten til å måtte reise til utenlandsk havn etter å ha bunkret i Norge før de starter fiske, og dermed øke energiforbruk og utslipp. På den annen side sikrer det at havgående fartøy ikke reiser til utenlands havn for å bunkre, eller velger å bunkre i åpen sjø. Vedtaket er sånn sett forståelig gitt dagens rør.

For det andre er det gledelig, og helt nødvendig, at regjeringen gjør en helhetlig gjennomgang av klimatiltakene overfor fiskeflåten.

Svak positiv effekt
De to andre elementene i klimapolitikken overfor fiskeflåten er omsetningspåbudet for biodrivstoff og kompensasjonsordningen for CO2-avgiften.

Sammen med Vegard Rem har jeg skrevet en rapport finansiert av FHF (Virker klimapolitikken i fiskeflåten?), som er en del av et større prosjekt for å se på hvordan endrede reguleringer kan redusere utslippene fra flåten.

Den korte versjonen er at dagens klimapolitikk fører til reduserte utslipp fra den delen av flåten som bunkrer med avgifter og biodrivstoff, det vil si kystflåten og deler av havflåten.

For den delen av havflåten som bunkrer i utenriks fart eller i utenlands havn, forsvinner effekten av biodrivstoff og fører til mer gangtid og økte utslipp. I sum har vi estimert på usikkert grunnlag en svak positiv effekt av klimatiltakene.

Kompensasjonsordningen som gjelder nå, skulle etter planen trappes ned og avvikles i 2026. Den heter «forskrift om midlertidig tilskudd som kompensasjon for CO2-avgift på drivstoff for fiske og fangst i nære farvann», og trenger en gjennomgang før man fjerner «midlertidig» fra forskriftens tittel.

Tilpasser seg
CO2-avgiften gir et viktig incentiv til å tilpasse investeringer og operasjoner i en mer energi- og klimavennlig retning (substitusjonseffekt), men avgiften gir samtidig en negativ inntektseffekt, som bryter med viktige mål i fiskeripolitikken.

Kompensasjonen gis i forhold fartøyets verdi av fisket, og skal oppveie inntektseffekten, men ikke fjerne incentivet.

Svakhetene i dager blant annet:

Størrelsen på kompensasjonen bestemmes først på slutten av det året fisket pågår, under behandlingen av statsbudsjettet for neste år. Selve utbetalingen skjer først i 2. kvartal året etter, mens avgiften betales når drivstoffet kjøpes. Det gir både stor usikkerhet og en likviditetsbelastning for fiskeren.

Denne utfordringen blir ikke mindre ved at den generelle CO2-avgiften planlegges å trappes opp vesentlig i årene fremover.

Ordningen har i dag også en uheldig fastlåsing av andelen som gis havflåten og kystflåten. Når store deler av havflåten ikke er kvalifisert til å søke om kompensasjon, fordi det har bunkret avgiftsfritt, blir det beløpet som gis de havgående fartøy som faktisk har bunkret med avgifter, uforholdsmessig høyt, sammenlignet med fartøy fra kystflåten.

Ordningen belønner heller ikke dem som eventuelt velger grønn teknologi.

I den gjennomgangen av klimatiltakene, som Stortinget peker på, bør man se helhetlig på størrelsen på CO2-avgiften(e), kompensasjonsordninger, bruk av biodrivstoff og andre tiltak som kan lette overgangen til lavutslippsløsninger for fiskeflåten. Det er ikke nok med en teknisk gjennomgang av kompensasjonsordningen.

Innlegget sto først på trykk i Fiskeribladet

Stakeholder er et rådgivningsselskap