Dro halve verden rundt for drømmejobben

Hvis noen hadde fortalt Abigail Robinson (32) for tre år siden at hun ville si opp jobben som seniorrådgiver for invaderende arter i statsdepartementet på New Zealand for å utvikle miljøvennlige løsninger for skrogvask i Bergen, ville hun ikke trodd på det.  

I dag er hun direktør for bærekraft i det norske teknologiselskapet Ecosubsea. Selv om hun trives i jobben sin, kan hun ikke se for seg en framtid i Norge. Kulturforskjellene er for store. 

– Jeg elsker jobben min, men det er vanskelig å integrere seg sosialt. I New Zealand snakker vi med folk på gata. Her er det mye mer lukket, sier hun. 

Jul- og nyttårsdagene legg redaksjonen ut en rekke artikler fra årets NETT NO-magasin. Artiklene er åpne for ikke-abonnenter.

• Du kan lese magasinet digitalt her

Meldte oppbud
Ecosubsea meldte oppbud mandag 24. november med 168 millioner kroner i gjeld. I etterkant er nye eiere funnet som skal drive selskapet videre.

– Kompetanse blir ikke sett 
Ann-Kristin Kristoffersen, næringspolitisk rådgiver med ansvar for mangfold og inkludering, sier at kompetansen til personer med innvandrerbakgrunn altfor ofte blir oversett i Norge. 

– Næringslivet har et stort behov for folk og kompetanse. Samtidig er det folk som har denne kompetansen, men som ikke blir sett av næringslivet. Vi må bli flinkere til å se potensialet i menneskene med innvandrerbakgrunn! 

En fersk undersøkelse blant medlemsbedriftene i Bergen Næringsråd viser at 63 prosent har udekkede kompetansebehov. Spesielt etterspurt er folk med yrkesfaglig utdanning, teknologisk kompetanse og ingeniører. 

Kristoffersen er tydelig:  

– Vi har stort behov for utenlandske arbeidstakere, særlig innen olje, gass, transport, hav og reiseliv. De bidrar med verdifull fagkompetanse, språkkunnskaper, nye perspektiver og flerkulturell forståelse – noe som nordmenn ofte mangler, sier Kristoffersen. 

Fra Auckland til Austevoll 
Abigail Robinson er født og oppvokst i byen Auckland. Hun har bachelorgrad i «Applied Biodiversity Management», med spesialisering på biosikkerhet. 

Etter tre år i arbeid som karantene-ansvarlig ved biosikkerhetsmyndighetene i New Zealand gikk hun videre til jobben som seniorrådgiver for invaderende arter i departementet, der hun skrev og håndhevde lover.  Men jo lenger hun jobbet der, jo mer frustrert ble hun: 

– Alle visste hva problemet var, men ingen ville jobbe med å finne en løsning, sier hun. 

Hun ville ikke lenger bare skrive reglene, men være med og skape løsninger. 

New Zealand er et av verdens strengeste land når det gjelder beskyttelse av biodiversitet. Skip med begroing på skroget blir nektet adgang til havnene. 

Flere saker fra Nett No om rekruttering

Jakta på løsninga og reisa til Norge 
Robinson bestemte seg for å flytte til Europa for å komme seg «ut av boblen» hjemme på New Zealand. En tidligere samarbeidspartner tipset henne om Ecosubsea.  

Selskapet som har hovedkontor i Austevoll, utvikler robotbaserte, bærekraftige systemer for vasking av skipsskrog. Robotene rengjør skip uten å spre tungmetaller, plast og giftstoffer i sjøen, som er problemet med tradisjonell skrogvasking. 

– Jeg visste med en gang at dette var det riktige stedet for meg, sier Robinson. 

Internasjonal bakgrunn som styrke 
Ecosubsea har ansatte fra Norge, Storbritannia, Singapore, Polen, Sør-Afrika og New Zealand. De opererer i Norge, EU og Singapore. 

– Det er naturlig for oss å ha et internasjonalt team. Vi ansetter etter kompetanse, ikke bakgrunn, sier teknisk direktør Klaus Østervold.  

Selskapet må forholde seg til internasjonal konkurranse på et verdensmarked. Et internasjonalt team er derfor en stor fordel. 

Selskapet skreddersydde en stilling til Robinson. Hun begynte som «Head of Sustainability». Etter seks måneder ble hun forfremmet til «Vice President of Sustainability».  

– Hun er verdens beste på biosikkerhet. Vi er utrolig glade for å ha henne på laget, sier  Østervold. 

Alt lagt til rette, men ikke alt funker 
Ecosubsea la godt til rette for Robinsons flytting. Arbeidsavtalen var inngått før hun reiste til Norge, visumsøknader ble håndtert, og selskapet fant en leilighet og dekket depositum. De hjalp også til å med å finne en jobb til hennes partner og inkluderte dem i sosiale aktiviteter, til og med en julefeiring. 

Men ikke alt var enkelt. 

Partneren til Robinson, som er utdannet sivilingeniør, opplevde det som veldig vanskelig å finne jobb i Bergen. Ecosubsea støttet henne i jobbsøket, snakket med andre konsernledere og skaffet henne intervjuer. 

– Hun ble avvist av en del selskaper fordi hun ikke snakket norsk. Det var frustrerende. Hun ville lære språket, men bedriftene ville ikke tilrettelegge mens hun lærte språket, forteller Robinson.  

Hun uttrykker frustrasjon: 

– Bedriftene trenger kompetanse, men vil ikke gjøre en innsats for å få den – de venter heller på en lettere løsning. 

Etter mer enn fire måneder fant hun jobb. Nå jobber hun som senior prosjektingeniør i et selskap som spesialiserer seg på offshore-tjenester. 

Fordommer, hindre og lange prosesser 
Det er ikke noe nytt at jobbsøkere med utenlandsk navn har betydelig lavere sjanse for å bli innkalt til intervju i Norge – selv om de er mer kvalifiserte enn søkere med norsk navn.  

Særlig søkere med navn fra Afrika, Midtøsten og Sør-Asia blir diskriminert. Men også søkere fra USA, Russland og andre europeiske land har vanskelig for å få seg jobb. Dette viser blant annet forskningen til Edvard N. Larsen og Arnfinn H. Midtbøen.  

Kristoffersen i Bergen Næringsråd mener at Norge har en lang vei å gå – særlig i offentlig sektor. Ekspertgruppen er i  dialog med rekrutteringsselskaper for å forbedre ansettelsesprosesser og gjøre dem mer inkluderende. 

Et annet hinder er godkjenningsprosesser som tar for lang tid og koster for mye, ifølge Kristoffersen. 

– Hvorfor skal det ta UDI opptil to år å godkjenne førerkortet til en bussjåfør? Næringslivet trenger disse folkene – og de trenger jobb, sier hun. 

Hun reagerer også på de høye kostnadene: 

– Jeg forstår ikke hvorfor det skal koste mellom 20 000 til 40 000 kroner å få sertifikater og utdanning. 

Tradisjonelle bransjer går foran 
Kristoffersen roser bedrifter innen olje, gass, havbruk, sjømat, transport og reiseliv for å være blant de beste til å rekruttere og legge til rette for utenlandske arbeidstakere. 

– Mange av bedriftene i disse bransjene tilbyr språkkurs og introduksjonsprogrammer som en del av onboardingsløpet.  Hun peker samtidig på at det ofte er disse bransjene som har mest ressurser.

Valg mellom karriere og privatliv 
Robinson har ennå ikke bestemt seg for hvor lenge hun blir i Norge. Opprinnelig planla hun å flytte hjem igjen etter noen år. Hun veier sosial integrering opp mot karrieren.  

– New Zealand ligger langt bak når det gjelder bærekraftige løsninger. Hvis jeg drar tilbake, tar jeg et stort steg bakover. Jeg har mer påvirkningskraft her. 

Målet hennes er å fortsette i Ecosubsea, kanskje også i et annet europeisk land, hvis hun bestemmer seg for å forlate Norge. 

– Jeg hadde aldri planer om å flytte til Norge. Jeg ville bare finne en jobb der jeg kunne endre noe, og det viste seg å være her, sier hun.