Holdningene dine hindrer likestilling

Temaet for årets internasjonale kvinnedag er «Break the Bias», altså å knuse ubevisste holdninger. Ingen av oss en fordomsfrie, og vi sitter alle med en viss forutinntatthet til ulike enkeltpersoner, grupper og roller.

Hvis jeg ber deg se for deg en styreleder for eksempel, så ser du kanskje for deg en hvit, middelaldrende mann i mørk dress med stresskoffert? Det gjør i hvert fall jeg. Slike ubevisste holdninger er problematiske fordi de preger beslutningene vi tar, uten at vi merker det selv.

Det ble ikke arrangert noe 8. mars-tog i Ålesund da jeg var 18 år og engasjert medlem av Unge Høyre. Og om det hadde blitt arrangert, hadde jeg enten latt være å delta eller gått under parolen “Kvotering er diskriminering”, slik flere av mine ungdomspartifeller gjorde i andre byer. Fra å anse feminist som et skjellsord, har jeg de senere årene beveget meg i helt motsatt retning. Kanskje har jeg blitt eldre og klokere? Jeg vet ikke. Jeg tror likevel ikke jeg er den eneste som har fått en mer avslappet holdning til feminist-begrepet.

Både kvinnedagen og feminisme generelt har gått fra å være forbeholdt venstresiden og være en smal bevegelse uten særlig meningsmangfold, til å bli bredere og mer inkluderende. Man har skjønt at feminisme handler om likestilling og også tatt innover seg at kvinnekamp nå i stor grad dreier om bevisstgjøring, holdninger og kultur.

I Norge har vi hatt krav om kjønnsbalanse i styret i allmennaksjeselskaper siden 2003. Prinsipielt sett er jeg imot alle former for kvotering, ettersom kriteriene for kvotering ikke tar utgangspunkt i kvalifikasjoner. Men det gjorde heller ikke valg av styremedlemmer før 2003. Da var nemlig kvinneandelen i de børsnoterte selskapene så lav som 4%. Det vil si at mer enn 19 av 20 styremedlemmer var menn. Jeg tror ingen med hånda på hjertet kan si at det gjenspeiler andelen kvalifiserte kvinner. Derimot, gir det heller uttrykk for (u)kultur og ubevisste holdninger - og kanskje også litt gutteklubb.

Det er lite diskusjon rundt denne loven i dag, og jeg har inntrykk av at de fleste i dag anerkjenner at den var nødvendig, og at den har hatt ønsket effekt. Det var faktisk mulig å finne dyktige, kompetente, kvalifiserte kvinner til å fylle de plassene, bare man lette litt utenfor sin egen boble. Jeg er også overbevist om at endringen i regelverket har fått ringvirkninger og indirekte bidratt til at flere kvinner får tilbud om og takker ja til ulike former for lederansvar. Selskaper som i dag har få eller ingen kvinner i ledelsen blir utsatt for kritikk og får svekket omdømme, noe som er helt på sin plass.

Selv om mye har gått rett vei de siste tiårene, er det likevel en lang vei å gå. Ifølge CORE Topplederbarometer 2020, som baserer seg på data fra landets 200 største bedrifter, er kvinneandelen blant administrerende direktører og styreledere henholdsvis 14% og 11%. Fortsatt er kun 1 av 4 medlemmer av selskapenes toppledergrupper kvinner. Andelen kvinnelige styremedlemmer blant selskapene som ikke er omfattet av lovkrav om kjønnsbalanse er kvinneandelen 19%.

ASA-ene på listen har selvfølgelig 40% kvinner i henhold til lovverket, men blant aksjeselskapene er kvinneandelen halvert i sammenligning. Hvorfor er det slik, og hva kan vi gjøre for å løse det? Et alternativ er selvsagt å utvide loven til å gjelde for AS over en viss størrelse, men skal man lovregulere og kvotere seg ut fra alle skjevheter i samfunnet? Det burde strengt tatt ikke være nødvendig. For kvalifiserte kvinner finnes det nok av, men man må kanskje lete litt andre steder enn man vanligvis gjør. Ikke minst må man bli bevisst på og utfordre sin egen forutinntatthet, slik at det reelt sett blir kvalifikasjoner som er viktigst - ikke om du går i mørk dress eller rød kjole.

Sunniva Bøstrand, lokalpolitiker og leder av KIN - Kvinner i Næringslivet