Penger, i en stressless fra Ekornes

«Ja, det må rive litt i beina, vet du».

Det var svaret jeg fikk fra en eldre herre på vei opp de 418 bratte trappene til Aksla i Ålesund for andre gang før klokken 7. Jeg roste ham mens jeg selv var på vei nedover etter kun én tur opp til toppen.

Sitatet er egentlig et godt bilde på området jeg kunne skue utover fra toppen av byfjellet. Innsatsvilje, dedikasjon og en liten smule stahet har gjort innbyggerne rike på alt fra fiskeoppdrett til stresslesser. Kort sagt; lite sutring.

Selv var jeg i byen for å delta på et panel i regi av NHO Møre Romsdal, fasilitert av First House. Lokalet var fylt til randen av aktører fra et svært produktivt næringsliv som har bidratt med mange arbeidsplasser. Men temaet var ikke samspillet mellom politikk og næringsliv.

Temaet var tonen i den offentlige debatten.

Kvelden før samtalen tapetserte tidligere Høyre-ordfører i Oslo, Fabian Stang, landets nettaviser med en kraftsalve mot Arbeiderpartiets ordførerkandidat, en – ifølge Stang – «frekk vegglus». Men han er ikke den eneste som har tatt hardt i. LO-leder Peggy Hessen Følsvik har kalt Erna Solberg frekkere enn flatlusa. Hun har også sagt hun vil «ta de rike». Kirsti Bergstø løftet armen til kamp og sa Røkke kunne «ryke og reise» da hun som nyvalgt SV-leder kommenterte nyheten om mangemilliardærens flytteplaner.

Venstresiden har selv fått høre det. Reder Herbjørn Hansson har kalt SV-politiker Kari Elisabeth Kaskis skatteforslag for «farlige». Norlandia-grunder Kristian Adolfsen har uttalt at Kaski «ikke skjønner en dritt», og tidligere har han også sagt at Raymond Johansen heller ikke gjør det i spørsmål om skatt.

Raymond Johansen ble dog unnskyldt med at han bare er en «skarve rørlegger».

Laksemilliardær Helge Møgster mente diskusjonen om skatt på oppdrett var så belastende at han følte han bodde i en «krigssone etter at Erna kom til makten». Under en debatt i Arendalsuka mente investor Christian Ringnes at dagens formuesskatt er «terminalkreft». NHO-sjef Ole Erik Almlid har omtalt det han mener er regjeringens uforutsigbare skattepolitikk for «gift inn i et næringsliv».

Hva som er innenfor og utenfor av alle disse eksemplene, får være opp til hver enkelt å vurdere. Selv er jeg fra bygda. Jeg vet ikke om det er derfor eller om det heller skyldes mine år i eldreomsorgen, men uttrykket «frekkere enn flatlusa» er velkjent og ikke spesielt opprørende kost for meg. Det var det nok heller ikke for tidligere Frp-statsråd Jon Georg Dale, som brukte det samme uttrykket for å beskrive den nåværende finansministerens oppførsel.

Ryk og reis (med høyt hevet neve) synes jeg var litt vel kraftig lut, men mine venner fra nord avfeide det som et vanlig kraftuttrykk fra distriktet. Den norske varianten av amerikanernes «eat the rich», som LO-lederen spissformulerte, har jeg også avmålt begeistring for. Norsk fagbevegelse skiller seg fra sine internasjonale kollegaer i sin konstruktive tilnærming til samarbeid i norske virksomheter. Vi tar ikke de rike, vi samarbeider med dem – gjennom den norske modellen.

Likevel mener jeg det må være lov å peke på at samfunnskontrakten brytes når landets rikeste flytter ut av landet fordi de er misfornøyde med skattenivået. Å kalle noen som har tjent milliarder på laks for en laksemilliardær – eller enda spissere, laksebaron – er heller ikke å ødelegge det offentlige ordskiftet.

Og det bør også være noen grenser for hårsårhet: Da regjeringen i fjor manet til storrengjøring i arbeidslivet – et arbeidsliv som utvilsomt sliter både med useriøsitet og lovløse tilstander – var det så kraftig kost for arbeidsgiverne i Norge at det førte til en samlet front fra lederne for Virke, Spekter, KS og NHO, for aller første gang. Visstnok hadde regjeringen «svertet» det norske arbeidslivet.

Å være mer opptatt av språk enn politikk har selvsagt også en funksjon. Da Tankesmien Agenda i sommer presenterte en undersøkelse om befolkningens holdning til privatisering og konkurranseutsetting, reagerte stortingsrepresentant for Høyre, Tone Wilhelmsen Trøen.

Vi tåler kritikk av analysene våre og tar gjerne en diskusjon om utforming av spørreundersøkelser. Men Trøens kritikk var overraskende. Hun angrep nemlig ordlyden i spørsmålene ved å peke på at: «Spesielt bruken av [ordet] kommersiell kan føre til negative assosiasjoner».

I samme gate var kritikken fra NHO Service og Handel, mot en undersøkelse fra Fagforbundet som hadde brukt ordet profitt, et visstnok «negativt ladet ord». Når deskriptive begreper som «kommersiell» og «profitt» brukes som eksempler på skadelig retorikk, kan man spørre seg om problemet egentlig er at man har gått tom for argumenter.

Det intense ønsket om å bli offentlig anerkjent, sett og verbalt verdsatt og de mange ømme tærne i norsk næringsliv, er litt overraskende. Vi bør kunne føre debatt om politiske og regulatoriske rammevilkår av privat kapital uten for mye patos og følelser – den ene eller andre veien.

At politikere konkluderer annerledes enn aktører i næringslivet, betyr ikke at de ikke lytter eller mener det som skjer i norske bedrifter er viktig.

Det betyr simpelthen at de er uenige i en del saker, eller mer presist; er nødt til å legge flere perspektiver til grunn for beslutningene sine enn dem man har som bedriftseier eller næringslivsaktør.

At en venstresideregjering vil ha en mer omfordelende skattepolitikk enn en høyreregjering, bør heller ikke overraske. Det kan ikke være slik at høyere skatt er uforutsigbart, mens skattekutt alltid er forutsigbart og ansvarlig.

Dersom man virkelig er opptatt av stabile rammevilkår og ikke bare lavest mulig skatt, burde næringslivet heller bekymret seg over Stortinget ikke klarte samle seg om en felles utforming om den nye grunnrenteskatten på havbruk, som på sitt beste kunne forbedret regjeringens forslag og gitt forutsigbarhet over tid. Og regjeringen har bidratt med flere grep på andre områder som også er viktig for næringslivet. Som mange gratis fergesamband for arbeidskraften bedriftene i Møre og Romsdal er avhengige av.

Uansett er det forsonende signaler på gang i debatten. Arbeiderpartiet lover nå at de er «grenseløst for privat kapital» og at de «heier» på næringslivet. Om dette kan lege noen sår, er det selvsagt fint. Jeg ønsker meg et næringsliv som deler sine erfaringer, kunnskap og kommer med konkrete og konstruktive innspill og et klima der det oppleves som naturlig.

Dessuten er jeg mer enn villig til å anerkjenne at mange norske formuende og eiere er opptatt av flere ting enn hva som maksimerer egen profitt. For eksempel å bidra til levende og gode lokalsamfunn.

I retur ønsker jeg meg et næringsliv som anerkjenner politikeres ansvar for å lage politikk som skal bidra til å oppfylle mange hensyn på én gang; verdiskaping, rettferdighet og bærekraft – over tid – og i hele landet. Om jeg kan legge til mer på ønskelista, er det at næringslivet også anerkjenner fellesskapets avgjørende verdi for verdiskaping.

For selv om innsatsvilje, dedikasjon og stahet har bidratt til oppdrettsmilliarder og stresslesseventyr i og rundt Ålesund, og skipsbygging, digitale quizprogrammer og nydelige skisko (Alfa fabrikk var lenge en av hjørnesteinsbedriftene i min egen hjembygd) rundt i det ganske land, så er det ikke bare det som skal til for å skape norske suksesshistorier.

Et velfungerende næringsliv forutsetter velutbygget infrastruktur, stødige reguleringer, et regulert kapitalmarked, trygghet for eiendom og ikke minst; kompetent arbeidskraft med god helse og sosiale forsikringer som sprer kostnaden av omstilling. Og i en del tilfeller også tilgang på våre felles ressurser, som havet.

Alt dette må finansieres på et vis. Det er politiske uenigheter om hvordan. Men vi er fremdeles på samme lag i dette landet. Vi bør, som den eldre mannen jeg møtte på vei ned fra Aksla i duskregnet, tåle at det river litt i beina.

Så kan vi kanskje også i framtida lene oss tilbake og la bekymringene slippe i en deilig stressless fra Ekornes.

av Hannah Gitmark, nestleder i Tankesmien Agenda

Dette innlegget ble først publisert hos Agenda Magasin