Tabloide sjablonger raserer distriktene

Skattelegging over natten av enkeltnæringer som skal redde Norge ut av strømpriskrisen, bidra til verdensfreden og sikre velferdsstaten. Det er mildt sagt ufint – men mest av alt svært uklokt.

Bare på børsdagen forrige uke forsvant flergangen av milliarder og dertil formuesskatt mer enn staten vil kreve inn på grunnrenteskatten for havbruk. Investeringer settes på hold og tusenvis av arbeidsplasser står i fare.

Politikere overrasker stadig, og det blir oftere og oftere klart at de i høyeste grad er vanlige folk. Men de bommer ett sted, vanlige folk søker rådgiving hos eksperter på ulike området for å få svar.

I dette tilfelle brukes Finansdepartementets statsansatte ekspertise til å sette en ny kurs, med god hjelp av vinglete politikere som ikke evner å gi bedrifter og investorer stabile og trygge rammevilkår over tid.

Det er god grunn til å stille spørsmål om hvorfor ikke næringen har vært involvert før løsningen ble presentert. Gode rammevilkår er helt avgjørende for at bedrifter skal få med seg investorer, skape trygge arbeidsplasser å skape verdier utenfor ring 3 i Oslo. Dette er bedrifter som staten sårt trenger for å faktisk sikre velferdsstaten fremover, dersom vi ikke alle til slutt skal ende på «borgerlønn» i AS Norge.

Målet med forslaget er å skattlegge «de rike».

Regjeringen vil med andre ord skattlegge jobbskaperne i privat næringsliv, gjerne i familieeide bedrifter hvor ledelse, styre og medarbeidere har satset kapital og tatt stor risiko.

De har investert mange penger over mange år, og jobbet hardt for å komme i mål med ambisiøse, nyskapende og bærekraftige prosjekter. Ringvirkningene fra disse bedriftene er store for både leverandørindustri og lokalsamfunn.

Sammen står disse bedriftene for en vesentlig andel av eksportinntektene i Norge som allerede sliter med store underskudd på handelsbalansen, eks olje og gass. Når vi ser på totalen inkludert olje og gass har trenden også vært nedadgående gjennom de siste årene (Menon, Eksportmeldingen 2021).

Tabloide sjablonger som «laksemilliardærer» eller «hvitsnipp milliardærer» ødelegger enhver debatt rundt skatt i Norge. Betegnelsen passer svært dårlig på flesteparten av landets bedriftseiere. I distrikts-Norge sitter vi i samme båt. Eierne i distriktene bor i nabohuset, og står på merdkanten sammen med ansatte for å skape verdier så de kan invitere med enda flere medarbeidere neste måned.

Ingen i Oslo har hørt om disse selskapene, og ingen bryr seg om dem før de kan skattlegges.

Disse bedriftseierne har størsteparten av sin kapital investert i produksjonsmidler, anlegg og store og små prosjekter med høy risiko. Næringer og eiere som allerede er høyt beskattet gjennom inntektsskatter, selskapsskatt, produksjonsavgifter og ikke minst den særnorske formuesskatten som regjeringen økte satsene på rett etter at de skrudde på lyset i regjeringslokalet i fjor høst.

Viljen til å betale skatt er stor i Norge, også i næringslivet. Vi slutter alle opp om en sterk velferdsstat og et rettferdig skattesystem – som er forutsigbart.

Grunnrenteskatten for havbruk «over natta» er ikke det. Sett i sammenheng med ekstrainntektene som stat og kommune allerede har fra havbruksfondet og produksjonsavgiften, fremstår grunnrente i denne sammenheng som en konstruksjon.

Derfor er det nå en hel næring som trekker i nødbremsen. Toget går ikke lenger på skinner og mange vil av. Risikoen ved å investere i Norge blir for høy.

I fremtiden vil mange investeringer skje utenfor Norge. Dette bygger ikke velferdsstaten. Det undergraver den.

Av Lene Trude Solheim, administrerende direktør i Næringsforeningen Ålesundregionen