Miljøhensyn i anskaffelser: Fra goodwill til forutsetning

Er næringslivet like skeptiske?
Leverandørenes erfaring er at det offentlige har hoppet bukk over det som til nå har vært et bør-krav. En av virksomhetene som har denne oppfatningen er Pipelife Norge AS. Pipelife leverer rør til vann og avløpssystem for 1,6 milliarder årlig. En stor del av dette er til offentlige aktører. Deres erfaring med offentlig anbud er at det i stor grad kun er tildelingskriteriet pris som vektes. Som følge av at de prioriterer bærekraftige produkt har de flere ganger kommet til kort i konkurranser.

– I forbindelse med vedtaket av den siste forskriften om offentlige anskaffelser i 2017, var det en diskusjon om hvorvidt det skulle stå «bør» eller «skal» om miljøkravet. Det landet på «bør» og svært lite skjedde. Det man ikke må, gjør man gjerne ikke, forteller Sigmund Aandstad, administrerende direktør i Pipelife Norge AS.

At den tidligere «bør»-formuleringen hadde lite effekt, er også bekreftet av riksrevisor.

Sektorspesifikke krav

Pipelife er en av de som leverte høringsuttalelse i forbindelse med overgangen til påbud om vekting av miljø i offentlig anskaffelser. Aanstad er sikker på at påbudet vil ha en effekt.

– Vi mener imidlertid at det må jobbes med miljøkravene sektorspesifikt. Dette gjøres allerede i Europa, og norske leverandører risikerer å bli hengende etter i EØS-konkurranser om vi ikke kommer kjapt etter, mener han.

Aanstad nevner spesielt Danmark, som har forskriftsmessige krav til co² per kvadratmeter bygg, og en plan på hvordan det skal senkes hvert andre år. Dette skaper forutsigbarhet og gjør det enklere for næringslivet å gjøre nødvendige investeringer.

– Påbudet er kritisk for konkurransekraften til norske leverandører ute i Europa. Hvis Statsbygg om noen år skal lyse ut et anbud på et stort bygg med strenge miljøkrav. Hvem er best egnet; danske leverandører som har erfaring med strenge miljøkrav, eller norske leverandører uten denne erfaringen?, spør Aandstad

Miljøkrav vil føre til lik konkurranse.

Allerede ved vedtaket av den siste forskriften i 2017 rigget Pipelife seg til et påbud om miljøkrav. Til tross for manglende påbud, valgte de å fortsette å investere i utarbeidelse av miljøvennlige rørsystem.

– Vi var først i bransjen og det kostet å få utarbeidet miljødeklarasjonene. De som kommer etter nå, slipper billigere unna, sier Aandstad. Han er glad for at det nå blir en mer lik konkurranse mellom leverandørene.

Pipelifes synspunkter sammenfaller også med næringsminister Jan Christian Vestres erfaringer. Ved laseringen av påbudet i begynnelsen av august uttrykte han at: «Bedriftene har et ønske om å konkurrere på strengere klima- og miljøkrav.»

Miljøkompetanse

Deler av kritikken mot påbudet er rettet mot manglende kompetanse hos innkjøperne. En som har erfaring med å bruke miljø som tildelingskriterium er Svein Erik Dyrseth, innkjøpssjef i Kristiansund kommune. Kristiansund kommune er en del av Nordmøre interkommunale innkjøpssamarbeid (NII), som består av kommunene Aure, Averøy, Kristiansund, Gjemnes, Smøla, Rindal, Sunndal, Surnadal, Tingvoll og Hustadvika. I tillegg har fylkeskommunen i Møre og Romsdal enkelte samarbeidsavtaler med NII.

– I NII ble det vedtaksfestet 2019 at alle anskaffelser i samarbeidet skal vektes med 30 prosent. Vi har dermed lang erfaring med dette kravet allerede, sier Dyrseth.

Han forteller videre at det å sette miljøkrav virker. – Det er økt fokus hos leverandørene på miljømerking og salg av mer bærekraftige produkter. 30 prosent er nok til å gjøre utslag på evalueringen. I NII har øvrig vekting blitt praktisert med 40 prosent på pris og 30 prosent kvalitet. Da får miljø en stor uttelling i forhold til om pris får stå med 70 prosent alene.

Når det gjelder kritikken mot påbudet har også Dyrseth noen bekymringer. Han mener det kan være utfordrende å vite hvilke krav man bør stille for å tjene formålet. Likevel er han sikker på at det å stille miljøkrav må til for å oppnå endring hos leverandørene og økt bevissthet hos oppdragsgiverne.

– Med tanke på tilegning av kompetanse hos innkjøperne har de største kommunene antakelig ikke noen problemer med dette. For de mindre, som kanskje kun har én innkjøper i organisasjonen, vil det bli mer krevende, tror han.

Dyrseth er også spent på om påbudet vil føre til en innsnevring av det innkjøpsfaglige skjønnet. – Vi vil bruke trolig enda mer tid på begrunnelsene knyttet til miljøkravene vi stiller, og skriftliggjøring av disse.

Vil det innkjøpsfaglige skjønnet bli innsnevret?
Advokatene i Kommunesektorenes organisasjon (KS) har uttrykt bekymring for hvorvidt påbudet vil gripe inn i det innkjøpsfaglige skjønnet.

Det innkjøpsfaglige skjønnet vil fortsatt eksistere innenfor hva oppdragsgiver mener er mest hensiktsmessig å vekte innenfor 30 prosent. Lovgiver har i tillegg åpnet for at det kan stilles klima- og miljøkrav i kravspesifikasjonen dersom dette gir en bedre klima og miljøeffekt.

KS-advokatene mener videre at det er uheldig at virkemidlene er begrenset til disse to kravtypene; tildelingskriterium og kravspesifikasjon. De viser til at klima- og miljøkrav som kontraktsvilkår kan være mer egnet der det er vanskelig å dokumenter oppfyllelse på forhånd eller hvor oppdragsgiver ønsker å stimulere til innovasjon og meroppfyllelse av minimumskrav.

Om lovgiver senere vurderer at det er hensiktsmessig med ytterligere alternativer, gjenstår å se. I likhet med KS-advokatenes standpunkt, må det være klart at oppdragsgivers begrunnelse for valg av miljøkrav kun skal kunne overprøves i svært begrenset grad.

Formålet forutsetter avklaringer
Siden miljø er et dynamisk fagfelt, vil det ikke være mulig å treffe 100 prosent i lovkravet om hvordan miljø skal vektes.

Videre må myndighetene komme på banen for å hjelpe innkjøperne å finne de relevante kravene. Veiledere, med hensiktsmessige, sektorspesifikke krav, vil være avgjørende for å tjene formålet. Regjerningen har vist at de ønsker å lytte til næringslivet, så det er nærliggende å tro at slike veiledere vil komme.

Der det er mangelfull veiledning kan mye løses med økt bruk av markedsdialog. I NII brukes dette allerede, og miljøkravene stilles etter modenhet i bransjen.

Dersom det er tilfellet at innkjøperne mangler tilstrekkelig kompetanse, må arbeidet med å styrke denne blir prioritert. At den mangler per i dag, kan ikke være et gyldig argument for ikke å innføre regelendringen. Om det er ren kapasitet som er problemet, kan dette løses med samarbeid på tvers av kommunene. Kanskje vil vi se mer sammenslutninger som i NII i årene fremover?

Påbudet er uansett et sterkt og nødvendig incentiv til bærekraftig utvikling i det grønne skiftet.